Minstemann Leirvik

Vi snakker ofte om at tida går fort, det føles som om det er mye som skal gjøres på nokså kort tid. Men med et helt nytt språk og helt nye måter å gjøre ting på, tar selv den mest hverdagslige ting tid å få gjort. Plutselig har det gått noen uker og måneder – den første jula har blitt feiret, og selv om det fremdeles stotres og stammes, blir det stadig enklere å forstå og å bli forstått. At det begynner å bli en stund siden vi reiste fra Norge, ser vi best på vår lille sjarmør.

Jordbærlykke i Treungen sommer 2013.

Vi følte på mange måter at vi hadde med oss en baby da vi reiste i august. Nå har vi en liten gutt. I løpet av de første ukene med beina planta på japansk jord, lærte Mathias seg å stavre rundt. Plutselig ble verden en mye mer spennende plass! Snart kunne han løpe, for det er kjekt å lære seg om man vil ha litt fred til å utforske nye skatter, uten at kjipe foreldre tar det fra en og gjemmer det på høye plasser! Deretter var det kort vei til klatring – og dermed er rekkevidden blitt stor! Språket lar vente på seg, men han forstår godt, og har absolutt ingen vanskeligheter med å få gjort seg forstått. Her går det i lyder, tegn, blikk og ivrige gestikuleringer. Det er tydelig at den minste i familien har en sterk vilje, og det er bra, for det har foreldrene hans også.

Fart og spenning er gøy!

Selv en tøff gutt trenger kosen av og til. En viss likhet med Drømmehagens Hinkel Pinkel.

Siden begynnelsen av desember har Mathias blitt passet av andre mens vi har gått på språkskolen. Tre av dagene får han være sammen med en annen av de norske misjonærene og ettåringen vår. To av dagene i uka er han med oss på skolen og blir passet av et par japanske «åbaasan» (bestemødre eller gamle damer). De sier at han forstår en del japansk, men han snakker ikke selv. Derimot vinker han hvis noen sier «bye-bye» eller «saionara», og «takk» eller «arigatå» blir etterfulgt av bukking.

Vi prøvde å ta pyntelige julebilder i år. Det ble heller noen typiske bilder av røver’n vår. Et par av dem ble nokså skarpe..

Mathias liker seg godt på skuldrene til pappa. Her får han god oversikt og mye oppmerksomhet. Også er det bare å lugge litt i håret om det skjer noe spennende på bakkenivå..

Når vi er ute og går, er det mange blikk som går i retning av Mathias – noe han er fullt klar over. Han lærte seg nok fort hva «kawaii» (søt) betyr, og det er i alle fall ingen tvil om at han forstår at han er en svært populær liten fyr. Og mye vil ha mer, vi blir stadig overrasket over hvor kreativ en liten kropp kan være i jakten på oppmerksomhet. Det blir mange festlige situasjoner. Men selv for stolte foreldre kan det bli litt pinlig til tider. Som f.eks. når et ungt par på toget ler litt sammen, og vår lille sønn istemmer med en falsk latter fordi han tolker det som at de selvfølgelig ler av ham. Ja, vi kan med glede konstatere at minstemann Leirvik har selvtilliten i behold. Han er ofte den første til å applaudere noe han selv synes er godt gjort. Det er visst vi som har lært han opp:)

Over middels interessert i både stein og vann, så denne aktiviteten er en favoritt!

Vår lille klatremus er tøff og han finner ut av stadig nye ting.

Å leke borte-bø er veldig gøy for tida. Lyset i øynene er typisk.

Altså; lillegutt ser ut til å ha det som plommen i egget. Han har et stort og vinnende smil, som han slett ikke sparer på. Energinivået tror vi er over middels høyt, noe vi til stadighet misunner ham. Som dere forstår er det ikke bare vi voksne som trives her i Japan! Vi er veldig glad for at Mathias trives så godt, noe vi håper vil fortsette.

Ut på tur aldri sur!