Heime

Eg har i lengre tid tenkt å skrive ein post om det å vere framand. Om alle situasjonane og stundene der ein kjenner seg annleis og åleine. Om å misforstå og om å vere misforstått. Og denne posten kjem, rett og slett fordi me har gjort oss så mange erfaringar me tenkjer det er verdt å dele sidan me kom hit til Japan og fordi det stadig er stunder der ein kjenner på dette. Men i dag er det altså om det å vere heime eg ynskjer å skrive om.

Det er ikkje så lenge sidan eg sykla gjennom Kobe og tenkte: «Eg likar verkeleg denne byen.» Klemt som den er mellom fjell og hav. Og med dei frodige åssidene i nord og alle gatene der det veks tre langs, er det ikkje rart at Kobe kallast den grønne byen.

MAIRIE D'OSLO

Heime (Bilete frå Flickr – Cedric Meurens)

Det er rart kor raskt noko kan kjennast som heime. Eg hadde aldri trudd at Oslo kom til å verte ein stad eg kom til å sakne før eg flytta dit. No tenkjer eg stadig på Nordmarka, misjonssalen og mykje anna. Tanken på å ei gong flytte tilbake er heller ikkje heilt framand.

Heime (Bilete frå Flickr - Rob Fairhead)

Heime (Bilete frå Flickr – Rob Fairhead)

Slik er det også med Sortland. Når me flytta dit var det mest med tanke på å kunne gjere ei teneste i ein kyrkjelyd nokre år og å få erfaring før me flytta kloden rundt. Men også Sortland var ein magisk stad, som raskt vart heime. Den blå byen (som ikkje er såå blå) har fått ein stor plass i hjarta våre. Me saknar fjella, sundet og mest av alt alle dei flotte folka me vart kjende med. Heller ikkje Sortland er ein stad det er heilt framandt å flytte tilbake til.

Heime i Kobe

Heime i Kobe (Bilete frå Flickr – Sookie)

Men eg vil ikkje flytte. Eg vil bu her i Japan og i Kobe. For no er det her eg er heime. Eg såg ein musikkvideo om å vere der ein ynskjer å vere i dag. Eg visste ikkje heilt kva eg skulle forvente. Men det tok ikkje så lang tid før eg vart positivt overraska. Det er jo «heime» jo…

Det er ikkje filma her i Kobe, men uansett ein stad med kjente lukter og smakar. Ein stad eg kan orientere meg (ganske) raskt og ikkje verte overraska når eg får ei heil korg med eple i staden for eit eple når eg handlar på markedet. Det er så rart å tenkje på at det som for litt over eit år sidan ville vore kjempespanande i dag er kjent og kjært. Me er korkje språkekspertar eller kulturekspertar enno, men Kobe har altså vorte heime. Eg synast også det var ganske fint korleis songen skildrar at det er viktigare kven ein er saman med enn kor ein er. Og så er det jo litt artig at musikkvideoen gjer dette på ein stad som er framand for bendmedlemmane, men som vekker kjensla mi av å vere heime og i eit kjend miljø.

Så passer også teksten bra på den galne jenta som vart gift med ein gut med misjonærkall til Japan. Verkeleg ei flott jente å ha ein heim med.

«If you gave me a chance I would take it
It’s a shot in the dark but I’ll make it
Know with all of your heart, you can’t shake me
When I am with you, there’s no place I’d rather be»

Me skal truleg ikkje bu her i byen meir enn til språkskulen er ferdig. Kor me skal flytte etterpå veit me ikkje enno, men eg håpar me også då skal flytte heim, til ein stad me seinare i livet ikkje er framande frå å flytte tilbake til.

Advertisements

Nistepakka

For japanere har det veldig mye å si hvordan maten ser ut. Det er ikke nødvendigvis de beste eplene på markedet som er dyrest, men de største og rødeste. Maten på restaurantene er alltid utstilt i vinduene, noe som gir et troverdig inntrykk av hva man faktisk får! (Og det er mulig å bestille mat uten å få hjertebank for folk som ikke kan lese eller snakke…)

Jeg tror det er utenkelig for en japaner å sende med poden en dobbel brødskive med svett pålegg til niste. Bentoboksen (matboksen) er et lite kunstverk som kan trigge matlysten til de fleste. Japanske mødre bruker mye tid og kreativitet på denne boksen, og det er også negative sider med det, men først og fremst tror jeg vi har noe å lære av det:)

I dag skal Mathias få slippe skiva, og få med seg sin første hjemmelagede bentoboks på tur!

Her er det ris, kylling, brokkoli og gulrøtter.

Her er det ris, kylling, brokkoli og gulrøtter.

Småprat

Språk- og sykkelforviklinger

Noen ting tar lang tid. Etter å ha blitt frastjålet to sykler i Oslo på under ett år, har sykkelkjøpet siden sittet litt langt inne. Men tre år uten sykkel er lenge nok, og vi var på utkikk etter et kupp da vi kom til Japan. Mathias la fort merke til den klassiske «mamachari»en, med barn på store sykler, og pekte alltid etter dem etterfulgt av gledesrop. Jeg lovte han at han snart skulle få kjøre stor sykkel han også.

Disse er et vanlig syn her i Japan.

Disse er et vanlig syn her i Japan.

Men ting tar tid. Det vet Mathias (i den grad han forholder seg til tid, eller bare nå og siden). Hvor vanskelig er det å kjøpe en sykkel liksom? Det trenger ikke være så vanskelig. Du kan finne et sted med mange sykler som har prislapper på seg, peke på en og dra fram lommeboka. Da ender du nok opp med en liknende sykkel som på bildet. Terrengsykkel er så vidt jeg har forstått for voksne menn med utflytta unger, som har en helt spesiell interesse som de gjerne betaler masse for.

Med et nytt språk og nye måter å gjøre ting på, blir man litt som en unge igjen. En liten unge som vil «klare sjøl». I hvert fall noen ting. Som å finne sykkel. Etter noen uker på skolen, klarte jeg å spørre hvor man kjøpte brukte sykler i nærheten. Å oppfatte svaret og finne stedet er ikke bare, bare det heller. I hvert fall ikke når sykkelbutikken er flyttet. Men, jeg fant en bruktbutikk, bare for å finne ut at det var samme utvalg der også, og prisene var ikke så forskjellige de heller! Like før jul fikk jeg tak i en brukt terrengsykkel av en amerikaner jeg kjente fra klassen. Den hadde t.o.m. bagasjebrett som tålte mange nok kilo til å ha et barnesete bakpå!

I vår har jeg vært innom flere sykkelbutikker for å finne sete til Mathias som passer på sykkelen. Jeg oppdaget nemlig at mitt bagasjebrett var litt annerledes enn det som var i butikkene. Først fikk jeg beskjed om å ta med sykkelen. Ved første øyekast, smilte de bare forsiktig og fortalte at det ikke nyttet. Selv om det nærmer seg et år med språkstudie, må jeg innrømme at ordforrådet svikter nokså kjapt når det kommer til sykler med tilbehør. «Hva er det som er feil da?» prøvde jeg meg. «Må jeg kjøpe en ny sånn-sak-som-er-bakpå-sykkelen-og-som-det-setet-babyen-sitter-i-er-oppå?» (=bagasjebrett) Jeg fikk med meg at svaret var negativt, og noe om hjulene. «Er det noe feil med hjulene?» «De er for store…» prøvde han seg. Jeg skjønte at jeg hadde plaga han nok med min uvitenhet både når det gjaldt sykler og japansk, og tuslet videre til neste butikk. Den samme responsen der. «Det der er ikke en sykkel som man har barn på», sa butikkmannen og smilte. «Det nytter ikke». Frustrert innså jeg at jeg kanskje bare måtte kjøpe ny sykkel.

Det er rart hvordan en så ubetydelig sak kan få fram en masse følelser. For eksempel hvor liten man kan føle seg når manglende språk og uvitenhet om «det som alle vet» blandes sammen og man ender opp som en liten gutt som vil ha is, men må gå å legge seg. Selvfølgelig går det an å ha sykkelsete på en terrengsykkel, tenkte jeg. Er det ikke sånn man gjør det i Norge? For moro skyld søkte jeg opp hamax på amazon.co.jp; at jeg ikke tenkte på det før! Og med japanske leveringstider, tok det ikke mange dagene før vi syklet rundt med en terrengsykkel med et norskprodusert sykkelsete på. Jammen tror jeg ikke det er på tide å få sykkelen på en liten «service». Jeg vet hvor jeg skal gå:)

Nå har jeg ventet lenge nok!

Nå har jeg ventet lenge nok!

En helt vanlig hverdag

Det er kanskje flere som lurer på hvordan en hverdag ser ut for oss her i Japan?

Som for småbarnsfamilier flest starter dagen nokså tidlig. Vi mistenker at Mathias har penset seg inn på bakeryrket eller avisbud. Vi har fått han til å sove noe lenger, så nå holder han til ca 5 hver morgen! Vi bytter på å stå opp med han, for han er ikke interessert i å ligge å dra seg. Som regel drar han oss med til kjøkkenet og finner fram brød og pålegg. (Nugatti og peanøttsmør står sammen med brødet, og babysikringa på skapet har han funnet ut av for lenge siden. Faktisk kløner vi nesten mer enn han.) Hvis vi mot formodning er litt treige, tar han frokosten i egne hender, så her må det våknes.

Japanske barn er nok litt bedre oppdratt, for barnetv begynner ikke før kl 7, men er vi trøtte nok får han se på Elias eller «Eemi» (Emil). Det er også gøy å lese om biler eller leke med den store bilen han har fått fra dama på renseriet. Den skal parkeres overalt, og helst lukeparkeres, noe som stadig skaper litt frustrasjon. Håper han vokser av seg det til han skal ta lappen.

 Dette er ett av høydepunktene for både poden og foreldrene;)

Frokosten står på bordet til halv 8. Siden det ikke er lett å få tak i grovt brød her, settes brøddeigen ofte om kvelden, så blir det rykende ferskt grovt brød til frokost. Fungerer fint for oss:)

Tross alt er det nokså praktisk at veslegutt er en morgenfugl, for da får vi bedre tid på morgenen. Kjøkkenet er lite, og oppvaskmaskin har vi ikke, så da bør oppvasken helst bli tatt etter hvert måltid. Skolen begynner ikke før 9.30, så det er også tid for klesvask o.l. før vi forlater huset. Vi går på skolen tirsdager, onsdager og fredager. Ellers studerer vi hjemme så mye vi får tid til. Mathias er med oss på skolen hver tirsdag, og er sammen med ei japansk bestemor som han trives godt med. Onsdager og torsdager er han sammen med en kollega av oss, Ruth, som også er mor til verdens beste jente «ma-ma-mi-mi» (Hanna Emilie). Og på fredager har han til nå vært sammen med ettåringen David, som snart reiser fra landet. Det ser ut til at Mathias har det flott med den ordningen som er, og vi foreldrene er også storfornøyde! Vi tror han forstår en del japansk nå. I tillegg til tida med den japanske barnevakten, tar Ruth han med på en «lekegruppe» i nærheten. Det finnes mange av disse, ettersom de fleste japanske mødre er hjemme med barna sine til skolealder. I tillegg er han mye i parkene i nærheten med både Ruth og David.

Vi voksne lærer også stadig mer av språket. Vi har snart lært i et år! Da det startet en ny klasse i april (begynnelsen av det japanske skoleåret), skjønte vi at vi hadde lært mye. Plutselig var vi sammen med noen som kunne mindre japansk enn oss, og det er vi som må lete etter enkle nok måter å formulere oss på! Det er et luksusproblem det!

Johan er en flittig student.

Johan er en flittig student.

Boka til høyre er leseboka vår.

Boka til høyre er leseboka vår.

Når jeg skal lære kanji (skrifttegn), skriver jeg de først mange ganger for å lære å tegne de raskt og riktig, så skriver jeg ord med tegnene under. Hvert tegn har flere lesemåter.

Når jeg skal lære kanji (skrifttegn), skriver jeg de først mange ganger for å lære å tegne de raskt og riktig, så skriver jeg ord med tegnene under. Hvert tegn har flere lesemåter.

Det kan være fort gjort å glemme en liten detalj, så de må skrives mange ganger for å sitte skikkelig!

Hver dag har vi diktat, og da må vi bruke de kanjiene vi har lært til nå. Det er bare øvelse som gjør mester…

Etter skoletid pleier vi å bytte på å leke med Mathias. slik at vi får jobbet mer med språket. Som tidligere nevnt er det flere flotte parker i nærheten, noe vi setter utrolig stor pris på når egen hage bare er en fjern drøm. Mathias er godt kjent i området, og skjønner hva som venter ham enten trehjulssykkelen svinger den ene eller den andre veien. Hovedinteressen er steiner, vann og biler, så han er i grunnen lett å underholde!

Ooops! Det gikk litt fort det! Det er mange lekeapparater her som nok ikke ville blitt godkjent i Norge..

Ooops! Det gikk litt fort det! Det er mange lekeapparater her som nok ikke ville blitt godkjent i Norge..

Vannlek er alltid gøy! Og gresset er glad for det også.

Vannlek er alltid gøy! Og gresset er glad for det også.

Det er varmt nå, og man kan få et akutt behov for å kjøle seg ned!

Det er varmt nå, og man kan få et akutt behov for å kjøle seg ned!

Klissvåt og lykkelig!

Klissvåt og lykkelig!

Det føles litt som om dagene forsvinner for oss, men vi har allerede samlet mange gode minner, så ett sted har de vel festet seg. Selv om livet nok er litt mer slitsomt for oss nå enn det ville vært i Norge hvor vi er kjent med både språk, kultur og klima, er vi veldig glad for å være i Japan. Ikke minst har vi lært mye om det å være annerledes og fremmed – og det tror vi kommer godt med når vi møter folk både her i Japan, etterhvert i Norge og evt andre plasser vi måtte ende opp på.

Det var litt om hverdagen vår. Vi går vel helst under kategorien helt vanlig småbarnsfamilie:)

Småprat

En beskjeden oppdatering

Da er det godt over 4 måneder siden forrige innlegg her, så da er det vel passelig med et nytt. Det nærmer seg snart ett år siden vi kom til landet, og vi begynner så smått å føle at vi har tid til å etablere noen gode rutiner i hverdagslivet. Læringskurven har vært bratt på de fleste områdene av livet, og vi merker at det meste av energien har gått med til nettopp det – å lære. Ikke rart små barn trenger å sove mye! Vi har hele tiden følt oss velkomne og hatt det bra her i Japan, men det merkes også at trivselen øker med forståelsen. Vi tenker ofte tilbake på hvor lite vi faktisk forsto den første tida, og om ikke annet så har vi lært noe om hvor mye det betyr for en utlending å møte raushet og vilje til å hjelpe.

Selv om det enda er langt igjen å gå, så føles det godt å finne hele skilt og beskjeder som vi både kan lese og forstå! Selv en våt fjelltur kan bli behagelig av en sånn opplevelse!

fjelltur Det er bare tre uker til vi får sommerferie, noe vi gleder oss til. Vi gleder oss fremdeles over at vi får sjansen til å studere japansk, men det kjennes godt å kunne senke skuldrene litt og bruke tid på å slappe av og kose oss som familie! Kanskje blir det litt mer tid for oppdateringer her inne også? Vi har opplevd mye som vi har lyst til å dele her på bloggen, så hvem vet, kanskje det kommer en bølge på fler enn to innlegg på kort tid nå?

Forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste innlegg – god kveld fra Leirvikingene i Japan!

Minstemann Leirvik

Vi snakker ofte om at tida går fort, det føles som om det er mye som skal gjøres på nokså kort tid. Men med et helt nytt språk og helt nye måter å gjøre ting på, tar selv den mest hverdagslige ting tid å få gjort. Plutselig har det gått noen uker og måneder – den første jula har blitt feiret, og selv om det fremdeles stotres og stammes, blir det stadig enklere å forstå og å bli forstått. At det begynner å bli en stund siden vi reiste fra Norge, ser vi best på vår lille sjarmør.

Jorbærlykke i Trungen sommer 2013.

Jordbærlykke i Treungen sommer 2013.

Vi følte på mange måter at vi hadde med oss en baby da vi reiste i august. Nå har vi en liten gutt. I løpet av de første ukene med beina planta på japansk jord, lærte Mathias seg å stavre rundt. Plutselig ble verden en mye mer spennende plass! Snart kunne han løpe, for det er kjekt å lære seg om man vil ha litt fred til å utforske nye skatter, uten at kjipe foreldre tar det fra en og gjemmer det på høye plasser! Deretter var det kort vei til klatring – og dermed er rekkevidden blitt stor! Språket lar vente på seg, men han forstår godt, og har absolutt ingen vanskeligheter med å få gjort seg forstått. Her går det i lyder, tegn, blikk og ivrige gestikuleringer. Det er tydelig at den minste i familien har en sterk vilje, og det er bra, for det har foreldrene hans også.

Fart og spenning er gøy!

Fart og spenning er gøy!

Selv en tøff gutt trenger kosen av og til. En viss likhet med Drømmehagens Hinkel Pinkel.

Selv en tøff gutt trenger kosen av og til. En viss likhet med Drømmehagens Hinkel Pinkel.

Siden begynnelsen av desember har Mathias blitt passet av andre mens vi har gått på språkskolen. Tre av dagene får han være sammen med en annen av de norske misjonærene og ettåringen vår. To av dagene i uka er han med oss på skolen og blir passet av et par japanske «åbaasan» (bestemødre eller gamle damer). De sier at han forstår en del japansk, men han snakker ikke selv. Derimot vinker han hvis noen sier «bye-bye» eller «saionara», og «takk» eller «arigatå» blir etterfulgt av bukking.

Vi prøvde å ta pyntelige julebilder i år. Det ble heller noen typiske bilder av røver'n vår. Et par av dem ble nokså skarpe..

Vi prøvde å ta pyntelige julebilder i år. Det ble heller noen typiske bilder av røver’n vår. Et par av dem ble nokså skarpe..

Mathias liker seg godt på skuldrene til pappa. Her får han god oversikt og mye oppmerksomhet. Også er det bare å lugge litt i håret om det skjer noe spennende på bakkenivå..

Mathias liker seg godt på skuldrene til pappa. Her får han god oversikt og mye oppmerksomhet. Også er det bare å lugge litt i håret om det skjer noe spennende på bakkenivå..

Når vi er ute og går, er det mange blikk som går i retning av Mathias – noe han er fullt klar over. Han lærte seg nok fort hva «kawaii» (søt) betyr, og det er i alle fall ingen tvil om at han forstår at han er en svært populær liten fyr. Og mye vil ha mer, vi blir stadig overrasket over hvor kreativ en liten kropp kan være i jakten på oppmerksomhet. Det blir mange festlige situasjoner. Men selv for stolte foreldre kan det bli litt pinlig til tider. Som f.eks. når et ungt par på toget ler litt sammen, og vår lille sønn istemmer med en falsk latter fordi han tolker det som at de selvfølgelig ler av ham. Ja, vi kan med glede konstatere at minstemann Leirvik har selvtilliten i behold. Han er ofte den første til å applaudere noe han selv synes er godt gjort. Det er visst vi som har lært han opp:)

Over middels interessert i både stein og vann, så denne aktiviteten er en favoritt!

Over middels interessert i både stein og vann, så denne aktiviteten er en favoritt!

Vår lille klatremus er tøff og han finner ut av stadig nye ting.

Vår lille klatremus er tøff og han finner ut av stadig nye ting.

Å leke borte-bø er veldig gøy for tida. Lyset i øynene er typisk.

Altså; lillegutt ser ut til å ha det som plommen i egget. Han har et stort og vinnende smil, som han slett ikke sparer på. Energinivået tror vi er over middels høyt, noe vi til stadighet misunner ham. Som dere forstår er det ikke bare vi voksne som trives her i Japan! Vi er veldig glad for at Mathias trives så godt, noe vi håper vil fortsette.

Ut på tur aldri sur!

Ut på tur aldri sur!

Tida går fort når ein har det gøy!

Det har no gått over fem månadar sidan me kom hit til Japan. Svært mange ord kunne gått med til å beskrive korleis det er, nokre av dei kjem til å verte brukt i denne posten, og nokre kjem til å verte spart til sidan. Fem månadar utan blogginnlegg er alt for lenge. Det vert ikkje like lenge til neste gong, lovar!

Hovudsaken er at me har det bra. Svært bra faktisk!

Det er på mange måtar fint å bu i Japan. Til no har det vore lettare å fokusere på dei tinga me kjem til å sakne herfrå når me ei gong om veldig lenge flyttar tilbake til Noreg, enn dei tinga me saknar frå Noreg. Å kunne kjøpe nok sushi til at familien kan ete seg mette på for tilsvarande 50 kr er absolutt ikkje å forakte! At det i tillegg smakar betre enn veldig mykje av det du får i Oslo gjer det ikkje verre. Nokre er kanskje ueinige, men for oss er dette meir verdt enn brunost.
Me trivast også svært godt med språkstudia. Sonja nyttar ord som kjempegøy når ho skildrar studia, sjølv vil eg kanskje vere litt meir forsiktig med adjektiva, men eg trivast!
Me er også nøgde med korleis me bur. Me bur ganske nært sentrum av byen, noko som sjølvsagd er særs praktisk. Det er likevel eit ganske roleg strøk. Med både parkar og fjella i nærleiken.

Me har ikkje eigen hage, men frå urtehagen i fjellet kan me nyte denne gode utsikta mot heimen vår!

Me har ikkje eigen hage, men frå urtehagen i fjellet kan me nyte denne gode utsikta mot heimen vår!

Ein ting me saknar frå Noreg er dei kristne fellesskapa me har gått i. Me ser verkeleg kva me hadde i Sortland og Misjonssalen etter at me kom hit. Ikkje fordi kyrkjelydane her er fæle, men me saknar å forstå kva som vert sagt, sunge og gjort. Det var t.d. greit å kunne stable stolar utan å gjere det feil.
Me kjenner oss likevel heldige som får gå i den kyrkjelyden me går i. Folk er stort sett tolmodige når me gjer noko rart. Og dei smiler og er hyggelege og imøtekommande. Sjølv om det er mykje me ikkje forstår verkar det til å vere eit veldig godt fellesskap. Me gler oss verkeleg til å kunne forstå meir av det som vert sagt og verte betre kjende med folka der.
For ein kjem sjølvsagd inn i ting etter kvart. Eg har lært meg å stable stolar no. Når me mottek nattverd har me lært oss når me skal reise oss og når me skal bukke.

Det å bu i ein framand kultur kjem sjølvsagd ikkje heilt utan å gjere nokre blemmer, sjølv om me trur me har unngått dei verste til no. Berre noko så kvardagsleg som å spørje om noko finnast i ein butikk kan by på problem. Viss du nokon gong skal til Japan kan du vite at:

  • Å spørje direkte om noko er som regel feil. Tilsvarande som «De har vell ikkje….» gjer alt så mykje lettare for den du har å gjere med.
  • Ikkje vent på at butikkpersonalet skal avslutte samtalen viss dei ikkje klarer å hjelpe deg. Dette lille tipset kan gjere at du slepp å sette nokon i ein posisjon der dei føler dei må hjelpe deg sjølv om dei eigentleg ikkje kan det. Servicekulturen i Japan er som de skjønar særs god.  Me har nok gjort det vanskeleg for både ein og to butikkmenn og damer.

Og korleis går det med Mathias? Den guten fortjener eit eige innlegg, men her kjem ein forsmak:

Ein som gjer ALT for å få vere sentrum for merksemda.

Ein som gjer ALT for å få vere sentrum for merksemda.