Meir enn ord – aizuchi 相槌

Sjå for deg at du snakkar med nokon som berre stirrar tomt på deg medan du snakkar. Dei stirrer og stirrer utan å kome med ein lyd, medan du snakkar. Eller du kan sjå for deg at du snakkar med nokon som nikkar og seier ja, ja, hm, ja, forstår, ja kontinuerleg medan du snakkar. Kven av desse overdrivingane er nordmann, og kven er japanar?

Dei fleste har vell fått med seg at ein i japan bukker i staden for å seie hei. Men bukking er berre ein liten, men viktig del av kommunikasjonen på japansk.

Når me først er innom bukking tåler du sikkert ein digresjon. Du treng ikkje vere ekspert på japansk kultur for å skjøne kven av desse to som har gjort noko dumt…

 

Tilbake til poenget. Når me snakkar med folk, kommuniserer også den som ikkje snakkar kontinuerleg. Ein kommuniserer at ein fylgjer med, at ein er einig, ueinig, overraska, glad eller trist på den andre personens vegne o.s.b. Dette gjer ein i Noreg like gjerne med nikking og blikk som med munnen. Dette er heldigvis til ein stor grad umedvite. Berre prøv å tenkje over det neste gong du snakkar med nokon. Det er ganske stor sjanse for at det vil vere ganske forstyrrande. (beklager)

Problemet for oss er berre at dette gjerast svært forskjellig på norsk og japansk. Og det er her dei to døma i byrjinga kjem inn. For medan nordmenn i japanarars aug stirrer intenst på den som snakkar, kan nok ein del vestlege i byrjinga oppleve kommunikasjon med japanarar litt intenst. På japansk gjev ein nærast kontinuerlege tilbekemeldingar. Ein nikkar og seier hai, hai (ja, ja) og kjem med andre stilbakemeldingar. Før ferien hadde me om denne formen for kommunikasjon på skulen. Då fortalte ein av lærarane korleis ho opplevde ein del vestlege elevar. «Når eg snakkar sitt dei berre og stirrer og stirrer på meg. Det gjer meg usikker. Følgjer dei med eller ikkje? Forstår dei? Har eg sagt noko feil?»

Poenget er sjølvsagd at det er svært viktig å meistre også denne formen for kommunikasjon. For slik ein japanar kan framstå som overivrig og kanskje litt avbrytande når ein snakkar andre språk kan me lett framstå uinteresserte eller som om me kjeder oss på japansk.

Her har du eit eksempel frå frukost-tv. Ein lang film, men du treng nok ikkje sjå heile for å ta poenget.

 

Dersom du ynskjer meir info kan du lese meir på wikipedia.

Advertisements
Småprat

Språk- og sykkelforviklinger

Noen ting tar lang tid. Etter å ha blitt frastjålet to sykler i Oslo på under ett år, har sykkelkjøpet siden sittet litt langt inne. Men tre år uten sykkel er lenge nok, og vi var på utkikk etter et kupp da vi kom til Japan. Mathias la fort merke til den klassiske «mamachari»en, med barn på store sykler, og pekte alltid etter dem etterfulgt av gledesrop. Jeg lovte han at han snart skulle få kjøre stor sykkel han også.

Disse er et vanlig syn her i Japan.

Disse er et vanlig syn her i Japan.

Men ting tar tid. Det vet Mathias (i den grad han forholder seg til tid, eller bare nå og siden). Hvor vanskelig er det å kjøpe en sykkel liksom? Det trenger ikke være så vanskelig. Du kan finne et sted med mange sykler som har prislapper på seg, peke på en og dra fram lommeboka. Da ender du nok opp med en liknende sykkel som på bildet. Terrengsykkel er så vidt jeg har forstått for voksne menn med utflytta unger, som har en helt spesiell interesse som de gjerne betaler masse for.

Med et nytt språk og nye måter å gjøre ting på, blir man litt som en unge igjen. En liten unge som vil «klare sjøl». I hvert fall noen ting. Som å finne sykkel. Etter noen uker på skolen, klarte jeg å spørre hvor man kjøpte brukte sykler i nærheten. Å oppfatte svaret og finne stedet er ikke bare, bare det heller. I hvert fall ikke når sykkelbutikken er flyttet. Men, jeg fant en bruktbutikk, bare for å finne ut at det var samme utvalg der også, og prisene var ikke så forskjellige de heller! Like før jul fikk jeg tak i en brukt terrengsykkel av en amerikaner jeg kjente fra klassen. Den hadde t.o.m. bagasjebrett som tålte mange nok kilo til å ha et barnesete bakpå!

I vår har jeg vært innom flere sykkelbutikker for å finne sete til Mathias som passer på sykkelen. Jeg oppdaget nemlig at mitt bagasjebrett var litt annerledes enn det som var i butikkene. Først fikk jeg beskjed om å ta med sykkelen. Ved første øyekast, smilte de bare forsiktig og fortalte at det ikke nyttet. Selv om det nærmer seg et år med språkstudie, må jeg innrømme at ordforrådet svikter nokså kjapt når det kommer til sykler med tilbehør. «Hva er det som er feil da?» prøvde jeg meg. «Må jeg kjøpe en ny sånn-sak-som-er-bakpå-sykkelen-og-som-det-setet-babyen-sitter-i-er-oppå?» (=bagasjebrett) Jeg fikk med meg at svaret var negativt, og noe om hjulene. «Er det noe feil med hjulene?» «De er for store…» prøvde han seg. Jeg skjønte at jeg hadde plaga han nok med min uvitenhet både når det gjaldt sykler og japansk, og tuslet videre til neste butikk. Den samme responsen der. «Det der er ikke en sykkel som man har barn på», sa butikkmannen og smilte. «Det nytter ikke». Frustrert innså jeg at jeg kanskje bare måtte kjøpe ny sykkel.

Det er rart hvordan en så ubetydelig sak kan få fram en masse følelser. For eksempel hvor liten man kan føle seg når manglende språk og uvitenhet om «det som alle vet» blandes sammen og man ender opp som en liten gutt som vil ha is, men må gå å legge seg. Selvfølgelig går det an å ha sykkelsete på en terrengsykkel, tenkte jeg. Er det ikke sånn man gjør det i Norge? For moro skyld søkte jeg opp hamax på amazon.co.jp; at jeg ikke tenkte på det før! Og med japanske leveringstider, tok det ikke mange dagene før vi syklet rundt med en terrengsykkel med et norskprodusert sykkelsete på. Jammen tror jeg ikke det er på tide å få sykkelen på en liten «service». Jeg vet hvor jeg skal gå:)

Nå har jeg ventet lenge nok!

Nå har jeg ventet lenge nok!

En helt vanlig hverdag

Det er kanskje flere som lurer på hvordan en hverdag ser ut for oss her i Japan?

Som for småbarnsfamilier flest starter dagen nokså tidlig. Vi mistenker at Mathias har penset seg inn på bakeryrket eller avisbud. Vi har fått han til å sove noe lenger, så nå holder han til ca 5 hver morgen! Vi bytter på å stå opp med han, for han er ikke interessert i å ligge å dra seg. Som regel drar han oss med til kjøkkenet og finner fram brød og pålegg. (Nugatti og peanøttsmør står sammen med brødet, og babysikringa på skapet har han funnet ut av for lenge siden. Faktisk kløner vi nesten mer enn han.) Hvis vi mot formodning er litt treige, tar han frokosten i egne hender, så her må det våknes.

Japanske barn er nok litt bedre oppdratt, for barnetv begynner ikke før kl 7, men er vi trøtte nok får han se på Elias eller «Eemi» (Emil). Det er også gøy å lese om biler eller leke med den store bilen han har fått fra dama på renseriet. Den skal parkeres overalt, og helst lukeparkeres, noe som stadig skaper litt frustrasjon. Håper han vokser av seg det til han skal ta lappen.

 Dette er ett av høydepunktene for både poden og foreldrene;)

Frokosten står på bordet til halv 8. Siden det ikke er lett å få tak i grovt brød her, settes brøddeigen ofte om kvelden, så blir det rykende ferskt grovt brød til frokost. Fungerer fint for oss:)

Tross alt er det nokså praktisk at veslegutt er en morgenfugl, for da får vi bedre tid på morgenen. Kjøkkenet er lite, og oppvaskmaskin har vi ikke, så da bør oppvasken helst bli tatt etter hvert måltid. Skolen begynner ikke før 9.30, så det er også tid for klesvask o.l. før vi forlater huset. Vi går på skolen tirsdager, onsdager og fredager. Ellers studerer vi hjemme så mye vi får tid til. Mathias er med oss på skolen hver tirsdag, og er sammen med ei japansk bestemor som han trives godt med. Onsdager og torsdager er han sammen med en kollega av oss, Ruth, som også er mor til verdens beste jente «ma-ma-mi-mi» (Hanna Emilie). Og på fredager har han til nå vært sammen med ettåringen David, som snart reiser fra landet. Det ser ut til at Mathias har det flott med den ordningen som er, og vi foreldrene er også storfornøyde! Vi tror han forstår en del japansk nå. I tillegg til tida med den japanske barnevakten, tar Ruth han med på en «lekegruppe» i nærheten. Det finnes mange av disse, ettersom de fleste japanske mødre er hjemme med barna sine til skolealder. I tillegg er han mye i parkene i nærheten med både Ruth og David.

Vi voksne lærer også stadig mer av språket. Vi har snart lært i et år! Da det startet en ny klasse i april (begynnelsen av det japanske skoleåret), skjønte vi at vi hadde lært mye. Plutselig var vi sammen med noen som kunne mindre japansk enn oss, og det er vi som må lete etter enkle nok måter å formulere oss på! Det er et luksusproblem det!

Johan er en flittig student.

Johan er en flittig student.

Boka til høyre er leseboka vår.

Boka til høyre er leseboka vår.

Når jeg skal lære kanji (skrifttegn), skriver jeg de først mange ganger for å lære å tegne de raskt og riktig, så skriver jeg ord med tegnene under. Hvert tegn har flere lesemåter.

Når jeg skal lære kanji (skrifttegn), skriver jeg de først mange ganger for å lære å tegne de raskt og riktig, så skriver jeg ord med tegnene under. Hvert tegn har flere lesemåter.

Det kan være fort gjort å glemme en liten detalj, så de må skrives mange ganger for å sitte skikkelig!

Hver dag har vi diktat, og da må vi bruke de kanjiene vi har lært til nå. Det er bare øvelse som gjør mester…

Etter skoletid pleier vi å bytte på å leke med Mathias. slik at vi får jobbet mer med språket. Som tidligere nevnt er det flere flotte parker i nærheten, noe vi setter utrolig stor pris på når egen hage bare er en fjern drøm. Mathias er godt kjent i området, og skjønner hva som venter ham enten trehjulssykkelen svinger den ene eller den andre veien. Hovedinteressen er steiner, vann og biler, så han er i grunnen lett å underholde!

Ooops! Det gikk litt fort det! Det er mange lekeapparater her som nok ikke ville blitt godkjent i Norge..

Ooops! Det gikk litt fort det! Det er mange lekeapparater her som nok ikke ville blitt godkjent i Norge..

Vannlek er alltid gøy! Og gresset er glad for det også.

Vannlek er alltid gøy! Og gresset er glad for det også.

Det er varmt nå, og man kan få et akutt behov for å kjøle seg ned!

Det er varmt nå, og man kan få et akutt behov for å kjøle seg ned!

Klissvåt og lykkelig!

Klissvåt og lykkelig!

Det føles litt som om dagene forsvinner for oss, men vi har allerede samlet mange gode minner, så ett sted har de vel festet seg. Selv om livet nok er litt mer slitsomt for oss nå enn det ville vært i Norge hvor vi er kjent med både språk, kultur og klima, er vi veldig glad for å være i Japan. Ikke minst har vi lært mye om det å være annerledes og fremmed – og det tror vi kommer godt med når vi møter folk både her i Japan, etterhvert i Norge og evt andre plasser vi måtte ende opp på.

Det var litt om hverdagen vår. Vi går vel helst under kategorien helt vanlig småbarnsfamilie:)

Småprat

En beskjeden oppdatering

Da er det godt over 4 måneder siden forrige innlegg her, så da er det vel passelig med et nytt. Det nærmer seg snart ett år siden vi kom til landet, og vi begynner så smått å føle at vi har tid til å etablere noen gode rutiner i hverdagslivet. Læringskurven har vært bratt på de fleste områdene av livet, og vi merker at det meste av energien har gått med til nettopp det – å lære. Ikke rart små barn trenger å sove mye! Vi har hele tiden følt oss velkomne og hatt det bra her i Japan, men det merkes også at trivselen øker med forståelsen. Vi tenker ofte tilbake på hvor lite vi faktisk forsto den første tida, og om ikke annet så har vi lært noe om hvor mye det betyr for en utlending å møte raushet og vilje til å hjelpe.

Selv om det enda er langt igjen å gå, så føles det godt å finne hele skilt og beskjeder som vi både kan lese og forstå! Selv en våt fjelltur kan bli behagelig av en sånn opplevelse!

fjelltur Det er bare tre uker til vi får sommerferie, noe vi gleder oss til. Vi gleder oss fremdeles over at vi får sjansen til å studere japansk, men det kjennes godt å kunne senke skuldrene litt og bruke tid på å slappe av og kose oss som familie! Kanskje blir det litt mer tid for oppdateringer her inne også? Vi har opplevd mye som vi har lyst til å dele her på bloggen, så hvem vet, kanskje det kommer en bølge på fler enn to innlegg på kort tid nå?

Forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste innlegg – god kveld fra Leirvikingene i Japan!

Pugging del 1 av …

Når me skal til Japan er det mykje som vert annleis. Det mest åpenberre er kanskje språket. Me er så heldige å få to års språkopplæring før me skal inn i andre jobbar, men me reknar med å få ein litt mjukare start dersom byrjer å pugge litt allereie no. Japan har så mykje som tre skriftspråk. For oss nordmenn er det kanskje kanjiteikna som er mest «kjende». I tilleg har ein hiragana og katakana som kvar har litt over hundre teikn kvar, nokre unike og nokre samansette. Dei viser lydar som a, ba, mo og så bortetter

For å hjelpe oss har me installert det appen Anki på mobilane våre. Under puggar eg frå katakana til hiragana. Som de ser er det visse likskapar på nokre av teikna.

Anki 1Anki1

(Ikkje sjå så nøye på tidspunktet, måtte jukse litt for å få det til. Kan også seie at det ikkje er så lett å vere presis på ein mobilskjerm…)

No er me straks ferdige med innpugginga av hiragana og katakana, då skal me byrje å lese litt i språkbøkene og ta for oss nokre av dei tusenvis av teikna me må lære i løpet av dei neste åra.

Eg må nok innrømme at det er litt overveldande å ta fatt på eit heilt nytt språk. Særleg eit som inneber så mykje pugging. Samstundes gler i alle fall eg meg til å sjå korleis dette med teikn fungerer i praksis og korleis det styrer ikkje berre korleis ein les, men ogs¨korleis det heng saman med tale, og kanskje også korleis ein tenkjer på. Spanande greier!

(For spesielt interesserte kan eg seie at appen Anki er tilgjengeleg til iOS og PC/Mac i tillegg til Androidappane som me hovudsakleg har nytta. Den kan brukast til å pugge alt mogleg. Me pugga først Hiragana før me gjekk på «decken» du ser i bruk over.)