Småprat

En beskjeden oppdatering

Da er det godt over 4 måneder siden forrige innlegg her, så da er det vel passelig med et nytt. Det nærmer seg snart ett år siden vi kom til landet, og vi begynner så smått å føle at vi har tid til å etablere noen gode rutiner i hverdagslivet. Læringskurven har vært bratt på de fleste områdene av livet, og vi merker at det meste av energien har gått med til nettopp det – å lære. Ikke rart små barn trenger å sove mye! Vi har hele tiden følt oss velkomne og hatt det bra her i Japan, men det merkes også at trivselen øker med forståelsen. Vi tenker ofte tilbake på hvor lite vi faktisk forsto den første tida, og om ikke annet så har vi lært noe om hvor mye det betyr for en utlending å møte raushet og vilje til å hjelpe.

Selv om det enda er langt igjen å gå, så føles det godt å finne hele skilt og beskjeder som vi både kan lese og forstå! Selv en våt fjelltur kan bli behagelig av en sånn opplevelse!

fjelltur Det er bare tre uker til vi får sommerferie, noe vi gleder oss til. Vi gleder oss fremdeles over at vi får sjansen til å studere japansk, men det kjennes godt å kunne senke skuldrene litt og bruke tid på å slappe av og kose oss som familie! Kanskje blir det litt mer tid for oppdateringer her inne også? Vi har opplevd mye som vi har lyst til å dele her på bloggen, så hvem vet, kanskje det kommer en bølge på fler enn to innlegg på kort tid nå?

Forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste innlegg – god kveld fra Leirvikingene i Japan!

Advertisements

Minstemann Leirvik

Vi snakker ofte om at tida går fort, det føles som om det er mye som skal gjøres på nokså kort tid. Men med et helt nytt språk og helt nye måter å gjøre ting på, tar selv den mest hverdagslige ting tid å få gjort. Plutselig har det gått noen uker og måneder – den første jula har blitt feiret, og selv om det fremdeles stotres og stammes, blir det stadig enklere å forstå og å bli forstått. At det begynner å bli en stund siden vi reiste fra Norge, ser vi best på vår lille sjarmør.

Jorbærlykke i Trungen sommer 2013.

Jordbærlykke i Treungen sommer 2013.

Vi følte på mange måter at vi hadde med oss en baby da vi reiste i august. Nå har vi en liten gutt. I løpet av de første ukene med beina planta på japansk jord, lærte Mathias seg å stavre rundt. Plutselig ble verden en mye mer spennende plass! Snart kunne han løpe, for det er kjekt å lære seg om man vil ha litt fred til å utforske nye skatter, uten at kjipe foreldre tar det fra en og gjemmer det på høye plasser! Deretter var det kort vei til klatring – og dermed er rekkevidden blitt stor! Språket lar vente på seg, men han forstår godt, og har absolutt ingen vanskeligheter med å få gjort seg forstått. Her går det i lyder, tegn, blikk og ivrige gestikuleringer. Det er tydelig at den minste i familien har en sterk vilje, og det er bra, for det har foreldrene hans også.

Fart og spenning er gøy!

Fart og spenning er gøy!

Selv en tøff gutt trenger kosen av og til. En viss likhet med Drømmehagens Hinkel Pinkel.

Selv en tøff gutt trenger kosen av og til. En viss likhet med Drømmehagens Hinkel Pinkel.

Siden begynnelsen av desember har Mathias blitt passet av andre mens vi har gått på språkskolen. Tre av dagene får han være sammen med en annen av de norske misjonærene og ettåringen vår. To av dagene i uka er han med oss på skolen og blir passet av et par japanske «åbaasan» (bestemødre eller gamle damer). De sier at han forstår en del japansk, men han snakker ikke selv. Derimot vinker han hvis noen sier «bye-bye» eller «saionara», og «takk» eller «arigatå» blir etterfulgt av bukking.

Vi prøvde å ta pyntelige julebilder i år. Det ble heller noen typiske bilder av røver'n vår. Et par av dem ble nokså skarpe..

Vi prøvde å ta pyntelige julebilder i år. Det ble heller noen typiske bilder av røver’n vår. Et par av dem ble nokså skarpe..

Mathias liker seg godt på skuldrene til pappa. Her får han god oversikt og mye oppmerksomhet. Også er det bare å lugge litt i håret om det skjer noe spennende på bakkenivå..

Mathias liker seg godt på skuldrene til pappa. Her får han god oversikt og mye oppmerksomhet. Også er det bare å lugge litt i håret om det skjer noe spennende på bakkenivå..

Når vi er ute og går, er det mange blikk som går i retning av Mathias – noe han er fullt klar over. Han lærte seg nok fort hva «kawaii» (søt) betyr, og det er i alle fall ingen tvil om at han forstår at han er en svært populær liten fyr. Og mye vil ha mer, vi blir stadig overrasket over hvor kreativ en liten kropp kan være i jakten på oppmerksomhet. Det blir mange festlige situasjoner. Men selv for stolte foreldre kan det bli litt pinlig til tider. Som f.eks. når et ungt par på toget ler litt sammen, og vår lille sønn istemmer med en falsk latter fordi han tolker det som at de selvfølgelig ler av ham. Ja, vi kan med glede konstatere at minstemann Leirvik har selvtilliten i behold. Han er ofte den første til å applaudere noe han selv synes er godt gjort. Det er visst vi som har lært han opp:)

Over middels interessert i både stein og vann, så denne aktiviteten er en favoritt!

Over middels interessert i både stein og vann, så denne aktiviteten er en favoritt!

Vår lille klatremus er tøff og han finner ut av stadig nye ting.

Vår lille klatremus er tøff og han finner ut av stadig nye ting.

Å leke borte-bø er veldig gøy for tida. Lyset i øynene er typisk.

Altså; lillegutt ser ut til å ha det som plommen i egget. Han har et stort og vinnende smil, som han slett ikke sparer på. Energinivået tror vi er over middels høyt, noe vi til stadighet misunner ham. Som dere forstår er det ikke bare vi voksne som trives her i Japan! Vi er veldig glad for at Mathias trives så godt, noe vi håper vil fortsette.

Ut på tur aldri sur!

Ut på tur aldri sur!

Tida går fort når ein har det gøy!

Det har no gått over fem månadar sidan me kom hit til Japan. Svært mange ord kunne gått med til å beskrive korleis det er, nokre av dei kjem til å verte brukt i denne posten, og nokre kjem til å verte spart til sidan. Fem månadar utan blogginnlegg er alt for lenge. Det vert ikkje like lenge til neste gong, lovar!

Hovudsaken er at me har det bra. Svært bra faktisk!

Det er på mange måtar fint å bu i Japan. Til no har det vore lettare å fokusere på dei tinga me kjem til å sakne herfrå når me ei gong om veldig lenge flyttar tilbake til Noreg, enn dei tinga me saknar frå Noreg. Å kunne kjøpe nok sushi til at familien kan ete seg mette på for tilsvarande 50 kr er absolutt ikkje å forakte! At det i tillegg smakar betre enn veldig mykje av det du får i Oslo gjer det ikkje verre. Nokre er kanskje ueinige, men for oss er dette meir verdt enn brunost.
Me trivast også svært godt med språkstudia. Sonja nyttar ord som kjempegøy når ho skildrar studia, sjølv vil eg kanskje vere litt meir forsiktig med adjektiva, men eg trivast!
Me er også nøgde med korleis me bur. Me bur ganske nært sentrum av byen, noko som sjølvsagd er særs praktisk. Det er likevel eit ganske roleg strøk. Med både parkar og fjella i nærleiken.

Me har ikkje eigen hage, men frå urtehagen i fjellet kan me nyte denne gode utsikta mot heimen vår!

Me har ikkje eigen hage, men frå urtehagen i fjellet kan me nyte denne gode utsikta mot heimen vår!

Ein ting me saknar frå Noreg er dei kristne fellesskapa me har gått i. Me ser verkeleg kva me hadde i Sortland og Misjonssalen etter at me kom hit. Ikkje fordi kyrkjelydane her er fæle, men me saknar å forstå kva som vert sagt, sunge og gjort. Det var t.d. greit å kunne stable stolar utan å gjere det feil.
Me kjenner oss likevel heldige som får gå i den kyrkjelyden me går i. Folk er stort sett tolmodige når me gjer noko rart. Og dei smiler og er hyggelege og imøtekommande. Sjølv om det er mykje me ikkje forstår verkar det til å vere eit veldig godt fellesskap. Me gler oss verkeleg til å kunne forstå meir av det som vert sagt og verte betre kjende med folka der.
For ein kjem sjølvsagd inn i ting etter kvart. Eg har lært meg å stable stolar no. Når me mottek nattverd har me lært oss når me skal reise oss og når me skal bukke.

Det å bu i ein framand kultur kjem sjølvsagd ikkje heilt utan å gjere nokre blemmer, sjølv om me trur me har unngått dei verste til no. Berre noko så kvardagsleg som å spørje om noko finnast i ein butikk kan by på problem. Viss du nokon gong skal til Japan kan du vite at:

  • Å spørje direkte om noko er som regel feil. Tilsvarande som «De har vell ikkje….» gjer alt så mykje lettare for den du har å gjere med.
  • Ikkje vent på at butikkpersonalet skal avslutte samtalen viss dei ikkje klarer å hjelpe deg. Dette lille tipset kan gjere at du slepp å sette nokon i ein posisjon der dei føler dei må hjelpe deg sjølv om dei eigentleg ikkje kan det. Servicekulturen i Japan er som de skjønar særs god.  Me har nok gjort det vanskeleg for både ein og to butikkmenn og damer.

Og korleis går det med Mathias? Den guten fortjener eit eige innlegg, men her kjem ein forsmak:

Ein som gjer ALT for å få vere sentrum for merksemda.

Ein som gjer ALT for å få vere sentrum for merksemda.

Nytt land

Foruten det faktum at vi pakker ut og inn av kofferter og bilen jevnlig, er pakking og storbaggasje forlengst et forbibladd kapittel. Det er mye som skjer både i fysisk utvikling (for det meste Mathias som står for dette), og mentalt sett, så nå er det virkelig tid for en liten oppdatering igjen – kanskje den siste før vi reiser til en annen verdensdel?

Vi har hatt en lang sommerferie, hovedsaklig på Norges vakre østside sammen med familie og venner. I slutten av juli forflyttet vi oss til det mektige Vestlandet, og koste oss litt i Haugesund før vi satte kursen mot Ålgård og NLMungs landsmøte. Vi var litt spente på hvordan det skulle bli å være på UL igjen (noen år eldre enn gjennomsnittsalderen på deltakerne), og ikke minst på hvordan det ville være å innvies til tjenesten vi skal ut i på et sånt arrangement. 3. august skjedde innvielsen, og vi sitter igjen med en flott opplevelse og sterke minner fra UL. At Gud ikke er en som aller nådigst møter oss med en klem fordi han tross alt har lovt oss tilgivelse i Jesus, men at han gleder seg over oss og lengter etter å ønske oss velkommen hjem, er noe å gjemme på og ta fram hver dag – også når hverdagene møter oss litt brått. Og ikke minst var det godt å se hvor mange som ønsker å stå sammen med oss.

innvielse 2

innvielse

Mathias taklet overraskende godt å være deltaker på et ungdomsarrangement, i det hele tatt trives han veldig godt med oppmerksomhet. Det kommer nok godt med i den tida som venter ham, med mange nye ansikt å smile til! Nå står feiringer av det året han snart runder for tur, det kommer han nok til å synes er helt greit. Foreldre og besteforeldre er spent på om han tar sine første skritt før den tid – eller kanskje blir de tatt på en flyplass?

Vi kjenner både på vemodighet over å forlate Norge, familie og venner, men også på glede og forventning til å komme fram til det som skal bli hjemmet vårt! Vi har snikøvd oss på japansk, så noe kan vi formidle på vårt nye språk, så håper vi på masse forståelse og overbærenhet til resten av språklæringen:)

Morgonstund…

Skal tru om mamma og pappa vil ha litt pakkehjelp?

Skal tru om mamma og pappa vil ha litt pakkehjelp?

Det vert berre ein kort post denne gonga. Eg har stått opp med Mathias. Som eg plar gjere då har eg ordna meg ein kaffekopp. Fyren vaknar ofte i sekstida så det er kanskje ikkje så overraskande at han er meir vaken enn meg når eg er oppe med han. Kaffien var meint å skulle hjelpe litt. Men ein kan vell seie at når Mathias hjalp meg meir for då eg kom inn i stoga frå kjøkkenet rakk eg akkurat å sjå at Mathias reiv ned vannmugga frå stogebordet. Ned som i ned i ein åpen, nesten ferdigpakka pappask som ikkje er like ferdigpakka lenger….

Filming, og eit spanande prosjekt

På onsdag hadde me artig besøk. Misjonærvigsla vår skal vere på UL på Ålgård. Onsdag hadde Ellinor og Hans Kristian som skal lede samlinga den dagen tatt turen nordover for å snakke med oss om kva som skal skje. Spanande greier. Er litt rart å skulle stå på scenen framføre så mange menneske, men viss Gud kan vere med oss til Japan kan han vell vere med oss opp på scenen på UL også. Det positive med det er jo sjølvsagd at me får mange forbederar, i tillegg får me vere med å synleggjere misjonen i Japan. Me gler oss i alle fall.

Dei hadde også med seg ein fotograf som laga ein film med oss tre der me stod ute på brygga i vinden og snakka om Jesus og at me likar å spele brettspel. Veit ikkje om filmen kjem til å gje eit veldig korrekt bilete av tenesta i Sortland, men eksotisk vert det i alle fall!

Denne gjengen kom ikkje berre for å besøke oss. Dei hadde allereie planlgd ein tur til Harstad som ligg rett i nabolaget etter den lokale målestokken. Der skulle dei filme til eit prosjekt der ein gjeng ungdommar skal flytte til byen for å gjere Jesus kjend. Det er så herleg at NLM Ung satsar på Noreg, og at 20-åringar er villige til å flytte på seg for å spre evangeliet. Kjanskje noko å tenkje på for fleire? Viss du vil lese meir har iTro nyleg hatt ein artikkel om prosjektet.

Tid for å pakke litt meir…

Å gjere ting for siste gong

Aurora RoadGjennom dei siste månadane har det stadig kome påminningar om at det nærmar seg slutten for oss her i Sortland. Seint på vinteren hadde kveldane byrja å verte ljosare. Ein kveld medan det enno var nokre skikkeleg mørke timar var det eit kraftig nordlys. Eg hugsar eg stod og kikka opp mot himmelen og nøyt synet då eg plutseleg kom på at det kanskje var siste notta med nordlys før me flytta. Plutseleg vart det noko vemodig over det nydelege ljoset som dansa over himmelen.

Sidan då har desse tankane stadig kome tilbake. I dag har vor ein ny slik god, vemodig dag. I formiddag besøkte Sonja, Mathias og eg nokre av dei eldre i kyrkjelyden for siste gong. Eg såg inn i ansikta deira med glede over å verte kjend med menneske som har lært meg mykje om kristenliv og trufastheit, men samstundes kunne eg ikkje anna enn verte trist. Det var eit siste besøk.

Kvelden stod i eit litt anna forteikn. Me hadde ungdomssamling på Bowlingen i Sortland. Også dette var med ei blanding av glede og vemod. Glede over dei flotte ungdommane eg har vorte kjend med, og over å ha delt litt av kven Jesus er med dei. Vemod fordi det var for siste gong.

Det er mange slike opplevingar og dagar. Og veldig ofte kjenner eg på den same blandinga av glede og vemod. Sjølv om me gler oss til å reise ut er det trist å skulle forlate Sortland og Vesterålen, og ikkje minst alle menneska me har vorte glade i. Det er i alle fall godt å ha ein stad å kome tilbake til i Norgesferiane:-)